Tenk å få være så heldig, tenk å få leve i et trygt og godt land med gode levekår.
Høres kanskje ut som det landet vi lever i? Dessverre, så er ikke det realiteten for alle mennesker. Det fikk vi oppleve på turen vår i Romania. Denne reisen er virkelig en tur som har satt sine dype spor. Det har virkelig vært en uke med mange sterke inntrykk og følelser.
Turen vår startet i Medgidia, en liten by bare 45 minutter unna havet. Medgidia er en litt trist by. Det finnes noen flotte byggverk, men de fleste er fargeløse betongbygg eller småhus laget av fargerik, men slitt leire. Du finner gatehunder og gatekatter rundt hvert hjørne, noen uten øye eller nese.
Kort sagt, så er det som om kulda fra den kalde krigen aldri forlot Medgidia. Man tenker kanskje at ting blir bedre og bedre i framtiden, men for Medgidia og de som bor der, så ser det ut til at tiden bare bringer flere sprekker i veggene, og mere elendighet blant befolkningen.
På tross av dette, så finnes det noen lyspunkter i byen. Og en av dem er dagsenteret i byen, drevet av Stepping Stone Missions. Det var her vi i HPS tilbrakte de første dagene våre i Romania.
Formålet med Dagsenteret er å hjelpe barn og unge som ikke har de beste forutsetningene i livet pga. fattigdom eller mangel på en familie. Her får disse barna mat, en dusj, en hårklipp om det trengs, skolehjelp og en plass å leke med andre barn. Under oppholdet vårt der, så har vi vært med på å lage mat til barna, lage armbånd og ansiktsmaling, lekt med dem ute, og generelt prøvd å gi dem en god opplevelse. Vi fikk også ha en dag sammen med mødrene til noen av barna. Disse damene ble mødre i en veldig ung alder. Vi var med på å gi dem en sjanse på å oppleve barndommen igjen.
Utenfor dagsenteret har vi vært med på hjemmebesøk til familier som bor rett utenfor bygrensa. De bor i hus som ligner nedbombede hus i Ukraina, med noen planker festet på, og med støvete, gamle tepper som gulv. Gatene der så ut som en søppelfylling, fylt helt opp med gammelt og illeluktende søppel. Du kan bare tenke deg hvor mange fluer det var der. I disse små husene bodde det i noen tilfeller opptil 20 personer. I et hjem bodde ei 15 år gammel jente. Hun tok vare på 12 unger, ett av dem sin egen, etter at hennes mor stakk av med en annen mann. Elendigheten disse familiene var ovenfor var ubeskrivelig. Det var få av oss som dro derifra uten å ha felt en tåre eller to.
Selv om det var mye trist i Medgidia, så har vi hatt mange gøyale og hyggelige opplevelser også. Det var først å fremst en glede å være med barna på Dagsenteret. De var glade og smilte når vi var med dem. Noen av dem kunne ikke motstå fristelsen av å gi en klem. Det så ut som at de stortrivdes med besøket vårt, og det samme gjorde vi. Vi fikk god mat servert i den lokale kirka, og det var nesten alltid god stemning der. Selv under hjemmebesøkene så var det noen smil å se, noe som var vanskelig å fatte.
Etter at de få dagene hadde gått, dro vi til en større by som heter Constanța. Constanța er i stor kontrast med Medgidia. Her er det nesten som om å være i Oslo eller Trondheim, men plassert i syden. Byen er fylt med restauranter, med musikk, nydelige strender og store kjøpesentre. Det er lite som er bedre enn å sitte på en restaurant og spise god mat. I mellomtiden så er det noen som spiller vakker musikk som får deg til å ville bli forelsket. Med vidunderlige lys og med en vakker solnedgang i bakgrunnen. Det er rett og slett drømmen.
I løpet av tiden i vakre Constanta, så har vi også hvert så heldige å få besøke Project Romanian Rescue. Det er et hjem for unge gutter som er blitt reddet fra livet på gata, i håp om at de vil få bedre og tryggere fremtid der. På hjemmet blir de gitt en trygg og sikrere arena, hvor de bor i felleskap som en familie. Der lærer de hvordan det er å bo og hvordan de kan bli selvstendige. De får også skole- og lekse hjelp. Alle får samme mulighet, selv om de har ulike historier og utgangspunkt.
Vi fikk en omvisning hvor vi fikk se hvordan de levde og bodde. Vi fikk være med og kose oss med de på hjemmet, både med pizza, lek og moro, samt fine møter og samtaler.
Tenk og få være så heldig, vi sitter alle igjen med opplevelser og en tur for livet. Vi har fått oppleve Romania på godt og vondt og enda er det mer. Turen har kommet til sin slutt, men det er så fint å vite at selv for de som har det verst her i verden, så finnes det fremdeles de som kjemper for dem, både enkeltmennesker og organisasjoner. De som gir alt for at de skal få en sjanse på et liv, slikt vi i Norge av og til tar for gitt. Vi har alle fått en stor respekt ovenfor hva vi har fått lov til å oppleve og lære. Vi er takknemlige for arbeidet vi har fått gjort i Romania, og for hva som har blitt og vil bli gjort i framtiden. Vi takker for alle de fantastiske menneskene vi har fått møte på de få dagene vi har tilbrakt her i Romania.
Og til slutt ønsker vi å si, multumesc pentru calatorie, takk for turen.
